Når Alt Eies av Alle, Eies Ingenting

De fleste organisasjoner jeg har jobbet med har ikke manglet kompetanse. De har heller ikke manglet gode intensjoner. Mange har hatt tydelige strategier, sterke fagmiljøer og mennesker som genuint ønsker å lykkes. Likevel har noen av dem slitt med å prioritere, ta beslutninger og skape fremdrift.

I begynnelsen trodde jeg dette først og fremst handlet om strategi. Når organisasjoner ikke klarer å bevege seg raskt nok, er det naturlig å tenke at retningen er uklar. Senere trodde jeg det handlet om governance. Kanskje beslutningsprosessene var for svake, eller kanskje ansvaret ikke var tydelig nok definert. Men over tid begynte jeg å legge merke til et annet mønster. Uansett om diskusjonen handlet om produkter, kapabiliteter, organisering, prioriteringer eller større transformasjoner, dukket det samme spørsmålet opp igjen og igjen.

Hvem eier dette?

Det interessante var ikke at spørsmålet ble stilt. Det interessante var hvor ofte svaret viste seg å være uklart.

Involvering kan erstatte eierskap

Mange av de mest komplekse utfordringene oppstår i områder hvor mange mennesker bryr seg. Når et område blir viktig nok, øker interessen rundt det. Flere interessenter ønsker innflytelse. Flere team blir involvert. Flere perspektiver må tas hensyn til. Dette er i utgangspunktet både naturlig og ønskelig. Samarbeid er sjelden problemet. Problemet oppstår når involvering gradvis begynner å erstatte eierskap.

«Vi eier dette sammen»

Jeg har hørt setningen «vi eier dette sammen» mange ganger. Den høres positiv ut. Den signaliserer samarbeid, modenhet og felles ansvar. Likevel har jeg etter hvert begynt å bli skeptisk når jeg hører den. Ikke fordi samarbeid er feil, men fordi den ofte skjuler en viktig uklarhet. Når alle eier noe sammen, blir det ofte vanskelig å forstå hvem som faktisk eier resultatet.

Hvordan det skjer gradvis

Dette skjer sjelden som en bevisst beslutning. Det skjer gradvis. Et produkt får flere interessenter. En kapabilitet blir relevant for flere deler av virksomheten. Et initiativ vokser i betydning. Etter hvert blir området så viktig at stadig flere må involveres. Ingen av disse stegene virker problematiske alene. Tvert imot fremstår de som fornuftige. Men samlet kan de flytte organisasjonen inn i en situasjon hvor mange mennesker føler ansvar, mens færre og færre opplever et tydelig eierskap.

Når friksjonen blir synlig

Det er ofte på dette tidspunktet friksjonen begynner å bli synlig. Beslutninger tar lenger tid enn forventet. Prioriteringer oppleves som uklare. Roadmaps endres oftere. Organisasjonen bruker stadig mer energi på koordinering. Flere møter etableres. Flere styringsfora opprettes. Flere dokumenter skrives. Det oppstår en følelse av at mer struktur må til for å skape fremdrift.

Mer koordinering i stedet for avklart eierskap

Det fascinerende er at organisasjoner sjelden reagerer ved å avklare eierskapet. I stedet forsøker de ofte å kompensere for mangelen på eierskap gjennom mer koordinering. De bygger mekanismer rundt problemet i stedet for å adressere problemet direkte. På kort sikt kan dette skape en følelse av kontroll. På lengre sikt øker det ofte kompleksiteten. Og før eller siden kommer spørsmålet tilbake.

Hvem eier dette?

Ansvar kan deles. Eierskap kan ikke.

Jo mer jeg har observert dette mønsteret, desto tydeligere har forskjellen mellom ansvar og eierskap blitt. Ansvar kan deles. Store og komplekse oppgaver krever nettopp at mange mennesker bidrar. Eierskap fungerer annerledes. Mange kan bidra til et resultat, men noen må fortsatt eie helheten. Noen må eie prioriteringene. Noen må eie avveiingene. Noen må eie resultatet. Uten dette blir det vanskelig å skape langsiktig retning, fordi ingen har mandat til å bære konsekvensene av beslutningene som tas.

Hvem eier utfallet?

Det er kanskje derfor jeg etter hvert har begynt å stille et annet spørsmål når diskusjoner går i sirkel. Ikke om strategien er riktig. Ikke om governance-modellen er god nok. Ikke om organisasjonen trenger flere møter eller flere styringsfora.

Jeg spør heller:

Hvem eier utfallet?

For noen ganger er ikke problemet strategien. Noen ganger er ikke problemet menneskene. Noen ganger er ikke problemet governance.

Noen ganger er problemet langt enklere.

Alle føler ansvar.

Ingen eier resultatet.